Undervisning

Nå er det gått tre uker siden første skoledag, så det er vel kanskje på tide å si noe om hvordan det er å være student ved York St John Univeristy. For som Knuppe sa før jeg reiste: "Nå må du ikke glemme skolen da. Husk, det er derfor du er der."

Uka før semesterstart var vi mye på skolen for å få klargjort alt det praktiske. Teknisk sett går det ikke under undervising. Men det er nevneverdig at vi i gangen den første dagen på Universitetet, mens vi drakk kakaoen vår, ble oppsøkt av en dame som gjettet at vi var fra Norge og som hadde pugget navnene våre på forhånd. Hun er en av de ansatte ved det internasjonale kontoret. Hun gjettet ikke hvem som var hvem, men det var uansett en fn velkomst.

Når det kommer til undervisningen, er strukturen på uka sånn at vi de første par dagene har mye teori, deretter en studiedag eller to, før vi har en praktisk dag på fredag. På mandager har vi gjerne undervisning om nervesystemet. Undervisningen holdes av "Golledge the Knowledge", en veldig flink lærerinne. Et komplekst og vanskelig område av kroppen blir mye lettere å forstå når nervecellenes kommunikasjon med hverandre sammenlignes med e-mail og sms. Men det mangler ikke på fagterminologien for det om - dopaminet og noradrenalinet får sin plass.

Vi har også veldig fokus på Kunnskapsbasert praksis. Hovedfokus ligger på hvordan avgjøre om den artikkelen man har funnet er god. Aldri godta innholdet i en artikkel hvor du ikke selv kan dobbeltsjekke det, sier det som muligens er min favorittforeleser. Og for å kunne dobbetsjekke inholdet må vi ha kunnskapen til det. Forskjellige data og kategoriseringer av dem forklares ved hjelp av kort, fotballtabeller og annet. Vi har også fått forskjellige sjekklister for hva som bør være med i en artikkel og hvordan det bør ha vært gjennomført for at kunnskapen presentert skal få ha innvirkning på det kliniske arbeidet man gjør. For det er jo derfor vi leser artiklene. Dette er utrolig nyttig og viktig kunnskap jeg kommer til å ta med meg videre. Og jeg elsker at man har noe konkret å støtte den kritiske refleksjonen sin på.

I den andre modulen bygges hver uke opp rundt et kasus. På starten av uka har vi en presentasjon av diagnoses med henvisning til kasuset. Deretter får vi noen dager til å jobbe med kasus, diagnose, kartleggingsverktøy og annen teori, før vi har en praktisk dag. Da er vi to timer på et kjøkken, to timer med fokus på selfcare på bad og soverom og to timer med fokus på jobb og fritidsaktiviteter.

Lokalene er helt ypperlige, oppgavene konkrete og engasjement fra både lærere og medstudenter er veldig høyt. Ikke bare ser vi på hva som finnes av hjelpemidler, vi ser på hvem som har laget dem, om de gjør jobben de skal, hvordan man faktisk bruker dem (ikke bare hva som er tenkt), kostnader og vi argumenterer for hvorfor dette hjelpemiddelet fungerer for en person med artritt og hvorfor det ikke fungerer for en med artrose. Jeg liker hvordan læreren spør: "Hvordan ville du brukt denne? Ville du brukt den?" Jeg liker at det er greit å kalle noe for søppel, hvis det faktisk er søppel. Og det er veldig mye enklere å bli trygg på de rådene man gir dersom man objektivt har målt forbruk av energi ved å gjøre en aktivitet på den eller den måten.

Når pensum er repitisjon eller veldig tørt, er jeg likevel motivert fordi undervisningen foregår på et annet språk enn morsmålet mitt. I tillegg til stoffet må jeg lære fagterminologien og setningsoppbyggingen brukt i en profesjonell sammenheng. Så for å oppsummere er jeg veldig godt fornøyd med valget om utveksling.